Når budsjettene svikter, mister mennesker fotfeste
Av: John Harald Falk-Stenseth / BSNPROTEST
Det finnes steder i Oslo som holder folk levende. Ikke på papiret, ikke i budsjettdokumenter eller utredningskomiteer – men i virkeligheten. Broa aktivitetshus på Holmlia er et av dem.
Det er et sted for mennesker som blant annet lever med psykiske helseutfordringer som traumer, sosial angst eller dyp ensomhet. For dem er ikke Broa bare et tiltak. Det er et anker. Et holdepunkt. Et sted å puste når livet strammer grepet. Et lavterskeltilbud der du kan komme som du er.
Et menneskelig pusterom
Irmelin Wergeland kjenner Broa fra innsiden. Hun kom hit i en vanskelig periode, fant roen ved keramikkbordet og ble etter hvert en del av fellesskapet. Nå er hun blitt en tydelig stemme for stedet – og for alle som ikke orker å rope selv.
Irmelin ser på meg og sier det så tydelig som det kan sies:
Irmelin Wergeland foran Broa aktivitetshus
«Dette stedet har reddet liv. Helt bokstavelig.»
For Irmelin ga det mestringsglede, glede og trivsel i hverdagen å holde på med keramikk på Broa. En pause fra bekymring, et løft i tunge perioder og et felleskap der man også kan bety noe for andre. Noen ganger er alt man trenger et smil eller en liten prat. Slik opplevde hun det var for mange av de andre brukerne av Broa også.
Når tryggheten blir midlertidig
Budsjettkuttene som rammet Broa i fjor skapte sjokk og vantro blant brukerne. I løpet av 2024 ble huset først foreslått nedlagt, deretter midlertidig reddet – før nye signaler igjen skapte usikkerhet. Det var måneder med stillhet, forvirring og mangel på informasjon. Mange som allerede levde med psykisk uhelse, opplevde perioden som et nytt traume.
«Uforutsigbarhet er ikke bare ubehagelig – det er helsefarlig,» sier Irmelin.
«For noen er Broa både jobb, nettverk og trygghet. Når alt står i spill, blir det en ny krise i seg selv,» sier hun videre.
Flere brukere beskriver hvordan uforutsigbarheten har blitt en del av hverdagen. Kristine, som har brukt Broa i flere år, sier at hun nesten ikke orket å møte opp da beskjeden om nedleggelse kom.
«Tanken på å ikke treffe de fine folka som bruker stedet og jobber der gjorde meg vondt. Det ble et tomrom. Jeg har sett på Broa som en jobb jeg går til.»
Kristine forteller at verkstedet og fellesskapet gir struktur, samtaler og mening – akkurat som på en vanlig arbeidsplass:
«Tenk deg å miste jobben din. Slik føles det nå. Det er som å gå og vente på en oppsigelse.»
Denne uroen preger hverdagen. Mange forteller om dårlig søvn, angst og en konstant følelse av å leve på vent. Kristine forteller åpent og direkte:
«Vi gikk og ventet på et svar. Det var som å vente på en sorg – kommer den, eller kommer den ikke?»
Et varsko om en bydel i krise
Budsjettkrisen i bydel Søndre Nordstrand har vært så alvorlig at livsviktige tjenester står på spill. Broa ble i praksis ofret allerede i fjor, som en del av et større kuttregime – og mange av de samme fagfolkene som bygget opp trygghet og tillit forsvant.
Når fagmiljøene brytes opp, forsvinner også kompetansen som er helt avgjørende for å møte mennesker i sårbare livssituasjoner. På Broa har det vært trygge ansatte med høy faglig kompetanse som har kjent brukerne gjennom mange år. Å fjerne disse uvurderlige menneskelige ressursene vil i verste fall føre til at de som trenger Broa mest, kanskje vil slutte å komme. Nettopp fordi de bidrar med trygghet, faglighet og viktigst av alt, personlig omsorg.
Dette er ikke bare et lokalt tap, men et symptom på en dypere systemfeil: Når budsjettene reduseres, reduseres også menneskeverdet. Når tryggheten fjernes, blir prisen uendelig høy – både for enkeltmennesker og for fellesskapet.
Et symptom på en større nedprioritering
Situasjonen på Broa er ikke et unntak. Den føyer seg inn i et mønster der psykisk helse systematisk nedprioriteres i Norge. Døgnplasser legges ned, helsesykepleiere forsvinner fra skolene, og lavterskeltilbud skyves over på frivilligheten.
Samtidig er det dyrtid. Mat, strøm og husleie har økt dramatisk, og forskjellene mellom folk vokser. De som allerede lever med sårbarhet – psykisk, sosialt eller økonomisk – presses hardest.
«Det er paradoksalt,» sier Irmelin. «Politikerne sier de vil satse på psykisk helse, men gang på gang ser vi at det blir nedprioritert. I dyrtida er det de mest sårbare som burde skjermes – ikke ofres. Jeg tror dette vil få enorme konsekvenser i form av menneskelig lidelse, og føre til innleggelser og oppfølging av både kommune og spesialisthelsetjeneste. Det vil bli både dyrt og ressurskrevende.»
En annen bruker vi har vært i kontakt med peker på noe av det samme:
«Broa burde jo være et lovpålagt tilbud, siden psykisk syke trenger et særskilt vern. Det finnes ikke tilsvarende tilbud i nærmiljøet.»
Trygghet, fellesskap og mening
Broa viser at helsefremmende arbeid ikke alltid handler om behandling eller terapi. Noen ganger handler det om å sitte stille med leire i hendene, kjenne at dagen har en ramme, høre latter fra et naborom. Dette sier brukerne selv:
«Broa er et fast holdepunkt i tilværelsen som uføretrygdet. Her har jeg fått venner. Et trygt og koselig sted. Depresjonen holdes på avstand.»
«Her kan man bare få lov til å være. Det letter på trykket å komme hit. Uten dette stedet er det rett og slett fare for liv og helse.»
«En grunn til å stå opp om morgenen. En grunn til å stelle seg. Et sted å gå til om dagen. Å være sosial, få venner og kontakter.»
«Det å drive med kunst betyr så mye. Å være sosial. Å føle at jeg fremdeles har noe å bidra med.»
«Broa gir oss bedre helse. De ansatte er fantastiske, og vi føler oss hjemme og velkommen.»
Dette er altså ikke bare et «fritidstilbud». Det er et forebyggende helsetilbud – et sted som redder liv.
Forskning viser at rundt én av fem nordmenn vil oppleve angst i løpet av livet. Psykisk uhelse er ikke et avvik. Det er en del av menneskelivet. Derfor burde trygghet og fellesskap ikke være noe man må kjempe for, men noe vi tar som et felles ansvar.
Et samfunn måles på hvordan det behandler sine svakeste
At Broa nå er tilbakeført til avdeling for psykisk helse og rus, gir håp. Det betyr at fagfolk som forstår brukergruppen igjen har ansvaret.
For Irmelin og mange andre som har brukt Broa, finnes det likevel en bitter ettersmak.
«Dette burde aldri vært en kamp,» sier Irmelin stille. «Det er utrolig viktig å ta vare på oss som har gått hit i mange år og har nettverket vårt her. Det haster å få på plass bemanning og faste åpningstider igjen.»
Det har blitt sagt at et samfunn måles på hvordan det behandler sine svakeste, men jeg vil si at mange av de som sliter psykisk ikke er svake – de har bare vært sterke for lenge. Vi som samfunn har et ansvar for å stille opp for dem som trenger oss.
Psykisk helse handler ikke om oss og dem. Det kan ramme både deg og meg. Det er dypt menneskelig. Det handler faktisk om oss alle. Om verdighet. Fellesskap. Og retten til å puste.
